tirsdag 3. mai 2011

Nå litt om film igjen


Force of Evil
1948
Regi: Abraham Polonsky
Med: John Garfield, Beatrice Pearson, Thomas Gomez Howland Chamberlin, Roy Roberts, Marie Windsor, Paul McVey

1948 var året Abraham Polonsky ble svartelistet. Han skal ha uttalt om denne filmen at han ikke var sikker på om han ville få anledning til å lage flere filmer, at han derfor ville at hvert øyeblikk i filmen skulle telle. Og det stemmer. Dette er en film for forfattere som ønsker å nyte pøsjlines. Forfatter eller ikke. Vær konsentrert. Her er ikke en replikk eller en scene du bør gå glipp av. 

Det er i det hele tatt mange myter rundt denne filmen. Etter Polonski er det Garfield, mesterskuespilleren av formatet til Cagney og Bogart, som også ble svartelistet av kommunistjegerne på femtitallet. Garfields feil var at kona hans hadde vært medlem av kommunistpartiet. Han døde av hjertesvikt i alt for ung alder og presset fra svartelisting og politiske konspirasjonsteorier sies å ha medvirket til sykdommen.  Polonsky derimot var en av de få av Hollywoods svartelistede på femtitallet som noensinne gjorde come-back.



Jakten på disse to skyldtes også denne filmen, som er en filmatisert roman Tucker's People av Ira Wolfert. Det dreier seg om en ganske grundig drøfting av grenselandet mellom moral, politikk og kriminalitet. I enkelte situasjoner, er ikke det ene så lett å skille fra det andre, og hvis dette er sant, så er plutselig mange politiske sannheter bare spillfekteri. Derfor vil de moralske dilemmaene som denne filmen belyser alltid falle liberalere tungt for brystet.

Tucker, spilt av Roy Roberts, er en mafialignende kjeltring som organiserer et landsomfattende og illegalt lotto – The number racket som er verdt en kommentar i seg selv. Spillet har alltid vært ulovlig, har vært spesielt utbredt I New York, men har røtter tilbake til lotterier I Italia på 1500-tallet. Det er privar initiert og organisert. Folk på gata tipper hva slags tall-kombinasjon som blir ukas vinner. Innsatsen plasseres hos en bookie som også betaler ut gevinsten. Årsaken til at det er illegalt er ikke så vanskelig å begripe. Her kan det jukses med vinnertallene og her kan noen tjene store penger på juks og lureri

Garfield som spiller Joe Morse, er Tuckers advokat. Morse har tenkt ut en plan for å gjøre number-rackett lovlig. Hans moralske dilemma blir pekt ut ganske tidlig i filmen. Han blir advart: "Alle har rett på en forsvarer, også de mest skruppelløse av de kriminelle, men man må huske at det er forskjell på å være advokat for en kjeltring, og det å løpe ærend for samme mann. Gjør du det siste, er du selv blitt kjeltring."

Tucker og Joe Morse planlegger historiens kupp. De vil gjøre lottoet lovlig, men samtidig vil Tucker ha kontrollen over markedet alene. Neste trekning skal skje den 4. juli. Alle som har greie på USA vet at 4. juli er en merkedag. Det hendte i året 1776. Det Tucker og Morse antar, er at det store flertallet av tippere nå vil satse penger på de tre siste sifferne, nemlig 776, nettopp fordi trekningen er 4. juli, og nettopp fordi de aller fleste mennesker har en liten overtroisk jævel innabords. Trekningen blir selvfølgelig fikset. Tallet skal være 776. Tuckers og Morses plan er å sprenge de små bankene. Når det store flertall av tippere vinner, ryker også bankene. Dermed vil alle de uavhengige bookmakerne uten finansiell støtte i ryggen  gå til helvete, mens Tucker, som sitter med hele omsetningen, fritt kan velge hvilke bookmakere han vil finansiere tapet til. Disse vil gå inn i hans organisasjon og han vil ha full kontroll over markedet.

Problemet er bare at Joe Morse har en bror, Leo (Thomas Gomez), som driver en liten, uavhengig bookmaker-virksomhet. Og det hadde selvsagt ikke vært noen problemer hvis broren villig hadde gjort som Joe Morse ønsket, nemlig å gli inn i Tuckers organisasjon. Men Joe Morse og broren Leo er en variant av den eldgamle tematikken good boy/bad boy. Broren har hjerteproblemer og Joe ønsker ham bare godt. Han forespeiler broren en framtid som millionær, hvis han er villig til å la seg avspise med en tredel av overskuddet og sende resten til Tucker. Men bror Leo vil ikke vite av Joes skitne triks. Visst er han en bookie, men han er ærlig, påstår han, og han hiver sin fine bror på dør. Joe nekter å gå. "Hvem av oss to er skurk," spør Joe. Leo driver faktsik illegalt i dag, han er allerede full av møkk på hendene. Forskjellen på Leos moral og Tuckers moral er kun et spørsmål om politikk.

Scenen er stor. Replikkene gnistrer mellom de to. "Money have no moral opinions, Leo!" Tenk om norske sosialrealister på søttitallet hadde tatt seg bryet med å se denne filmen! Garfield må gå fra bror Leo med uforettet sak, men han gir seg ikke, han vil tvinge broren i kne, så han tipser purken om brorens ulovligheter. Teorien er at noen timer i arresten vil få broren på andre tanker. Men han tar feil. Bror Leo får bare øket sin forakt for Joe, fordi Joe synker så dypt at han vil presse broren sin på denne ynkelige måten. Allikevel, når spillet er fikset og konkursen er et faktum gir til slutt gir Leo etter, og blir med. Ikke fordi han har lyst, men av ansvarsfølelse for sine ansatte. Ikke uten en viss ironi sier han: "I don't need to steal nickles anymore, I'll have big crooks to steal dollars for me!"

Men når Tucker tar over, så er ikke Leos bank den samme banken lenger. Plutselig er det en annen tone i lokalene. Hardhauser med panamahatt på hodet og revolver i lomma henger rundt i lokalet som tause soldater. Folk trives ikke. Allikevel trues de til å stå i jobben. Bokholderen Freddy Bauer (Howland Chamberlin) bestemmer seg for å tyste til politiet. Han vil ikke bli tvunget til å jobbe slik, full av skrekk for å gå på jobb. Samtidig får han Tuckers gamle gangstervenn Ficco etter seg, bokholderen antas å være Tuckers svake punkt, og også Ficco vil ha informasjonen som Bauer sitter inne med. Samtidig oppdager Joe Morse at telefonen hans avlyttes. Han innser at han er avslørt. Han har vist seg fram i brorens bank, han framstår som mafiaens ansikt utad. Nettet snører seg sammen rundt Joe. Han bestemmer seg for å kjøpe ut broren for å redde ham, og selv stikke av med kjæresten Doris (Beatrice Pearson). Da skjer det at Ficco slår til. Tuckers gamle paesano dreper både Leo Morse og bokholderen Bauer. Det ender med oppgjør på kammerset mellom Tucker, Joe og Ficco: Shootout.

Det er spektakulære bilder i denne filmen, Wall street by night, en folketom Broadway, der Garfield alene vakler fra fortauskant til fortauskant, for ikke å snakke om Joes illusjonsløse voiceover og de frisserte replikkene. "You can't tell of your lifte until you are through living it. ... " Men som alle tragiske skikkelser innser Joe Morse nødvendigheten av moral litt for sent. Han innser sin egen ynkelighet først når broren er død. Men det er aldri for sent å begynne på nytt. Det er helt nødvendig "When you can live a whole life, and end up like this, like rubbish."


Duoen Garfield/Thomas Gomez finner hverandre helt perfekt i denne filmen. Selv om dette er Garfields store film, så må Gomez få kreditt for sin flotte rolleprestasjon som Leo Morse. Gomez spilte også i en annen klassiker, Key Largo – biperson med høy profil. Men der ble han blek mot Bogart og Edward G Robinson. Uansett, i Force of Evil er han stor, Thomas Gomez. Hverken mer eller mindre.