Endelig – Mer Good greed: Dottkom

Mer good Greed - dotcomboblen!

Den personlige datamaskinen som IBM lanserte i 1981, viste seg å bli grunnsteinen i et næringslivsmessig paradigmeskifte over hele verden. Allikevel var ikke minicomputere den gang noen ny oppfinnelse. Det var mange bedrifter som på 1970-tallet produserte maskiner som var ment å gjøre kontorarbeid enklere. Årsaken til at giganten IBM satset stort på dette markedet, var at Apple-konsernet noen år tidligere hadde lansert sin maskin Apple II med det innebygde elektroniske regnearket Visicalc. 

Dette regneprogrammet revolusjonerte alle operasjoner knyttet til regnskap og statistikk. Til da hadde man bare kunnet bruke regnestav eller kalkulator til å utføre avanserte regneoperasjoner. Med Visicalc ble disse instrumentene avlegs. 

På tross av at Apple var tidligst ute, ble det altså konsernet IBM som la egget. IBM-ingeniørene valgte nemlig å skille mellom to teknologier – datamaskinens maskinvare og dens programvare. Ingen programmer var innebygget i IBM-maskinen, bortsett fra den unike biosen som startet maskinen. Dette gjorde at en mengde miljøer også utenfor IBM nå kunne kaste seg på og drive utviklingen framover. Fra nå aksellererte utviklingen slik den bare gjør ved enkelte banebrytende oppfinnelser. I løpet av få år hadde hele den vestlige halvkule tilpasset seg teknologien som lå i hendene på utviklerne av programvare. Verden ville ha elektroniske arkiver, databaser, regneark, tekstbehandling og ikke minst dataspill. Den rytteren som red høyest av alle, var mannen som satt på rettighetene til operativsystemet MS-DOS og senere MS-Windows og MS Office – Bill Gates. Han og kompisen Paul Allen hadde startet bedriften Microsoft på studenthybelen en dag i 1976.

Bill G

To ting var grunnleggende for disse karenes suksess. Da de som tenåringer fikk i oppdrag fra en mindre maskinvareprodusent med å forbedre programmeringspråket BASIC, funderte de lenge over hvordan de skulle klare å beholde inntjening på programmet, selv om det ble solgt i Kina eller i Norge eller andre steder i verden.

Det var Bill Gates som fant løsningen. De som kjøpte programvare fra Microsoft skulle ikke få eiendomsretten til programmet, de skulle kjøpe programmet på lisens. Så lenge eiendomsretten ble værende i bedriften, kunne ikke folk ustraffet bare gi programmene videre.  Den andre lykkelige begivenheten for Gates var at han ble hyret inn av IBM til å lage operativsystemet til deres PC prototype – MS DOS.

Da IBMs PC fikk vind i seilene, var det i realiteten Microsoft som sto ved roret. Før ti år var gått, var Gates milliardær. Før femten år var gått var han verdens rikeste mann . Bill Gates ble et levende bevis på at det er mulig å bo på et gutteværelse og gå ut døren som eier av Onkel Skrues pengebinge hvis du bare gjør ting riktig, på rett sted, til rett tid.

Da det kommersielle internett så dagens lys på begynnelsen av 1990-tallet, representerte det et nytt teknologisk sprang videre. Grenseløs kommunikasjon mellom datamaskiner brakte den digitale verden til et høyere nivå.

I starten gikk utviklingen av nettet tregt. Men enkelte innovative aktører  lyktes tidlig med å gjøre kommersiell suksess på nettet, spesielt nettbokhandelen Amazon.com. Denne bokhandelen poppet opp på nettet og klarte å stjele markedsandeler fra bokhandlere i alle land. Folk i næringslivet lærte da to ting: Internett kan bli god butikk – og Internett kan bli en farlig eller nyttig konkurransefaktor, alt etter hvordan man selv håndterer verktøyet. Konsekvensen ble at flere og flere ville bruke nettet kommersielt.

Børser har gjerne lokal dresskode

Utover 1990-tallet, ble nettilgangen lettere og hurtigere og mer brukervennlig. Det kom på markedet programvare som ledet brukere lettere inn på nett samtidig som tele-operatørene økte kapasiteten først ved innføring av digitale  ISDN-telefonlinjer, siden bredbånd og optisk overføring. Skolene begynte å ta i bruk internett, bedriftene profilerte seg på nettet, men den største drivkraften bak utviklingen av internett, skjedde på børsene rundt omkring i verden.

De investorene som studerte Amazons forretningsvirksomhet på 1990-tallet, oppdaget at nettbokhandlen hadde gått mange år med underskudd før den tjente penger. Dermed ble det akseptert av de fleste at en kommersiell internettaktør må regne med å gå med svære underskudd i starten. Internetts potensiale lå i framtiden, ettersom flere og flere brukere kom til. Dessuten var denne framtiden innen rekkevidde. Telenettet var utbygget over hele verden og i de aller fleste land la man bredbåndstlinjer som ville revolusjonere nedlasting, som på dette tidspunktet var en flaskehals i nettbruken.  Det var bare et tidsspørsmål før mødre fedre, ungdommer, barn og bestemødre, alle var på nett og ville bruke internett til å kjøpe det de hadde lyst til.

Det oppsto enorm forventning til internett som kommersiell arena. Samtidig ble de digre underskuddene ved driften av nettselskaper bagatellisert. Slike underskudd ville jo rette seg over tid.  Det optimistene (les: de aller fleste aktører) ikke tenkte på, var forholdet mellom realkapital og finanskapital. Hvis en bedrift skal gå år etter år etter år med underskudd før de tjener penger, samtidig som aksjekursen er svært høy og oppadstigende, er kursbevegelsen mest sannsynlig  feil. Hvis dette er tilfelle for mange aksjer innenfor en og samme sektor, er dette et enda tydeligere faresignal for næringslivet som er involvert. Man svever da nemlig inne i en finansboble.

boble, julepynt

De fleste selskapene som siktet mot nettet tenkte likt. Alle ville kopiere Amazons suksess. Alle ville være det ene, suverene selskapet innenfor sin sektor. Men det kunne bare være én vinner i hver sektor. Slik ble det utløst en frenetisk oppkjøpsiver verden over. Gründere som hadde startet nettselskaper solgte sine selskaper til selskaper som var større. Gründer etter gründer trakk seg ut med feite lommebøker. Med andre ord: De som hadde vært tidlig ute, tjente enorm gevinst – Pyramideeefekten kunne ikke være tydeligere.

           

Det ble snart hysteri omkring internett. Næringslivet arrangerte seminarer og kjøpte ideer over disk. De villeste påfunn ble ansett som god butikk. Man kjøpte for å sikre seg ideer, for å slippe konkurranse og alle kjøp var initiert av framtidig forventning. Veksten av boblen var i gang.

Det svenske selskapet SPRAY kjøpte norske Nettavisen for 180 millioner fra fire gründere i august 1999.  I november samme år investerte selskapet Intel 47 millioner kroner i selskapet Opticom, kursen spratt opp i 2380 kroner per aksje (da smellen kom, falt kursen kjapt til kr 50,- per aksje).

I mars 2000 gikk nettrekrutteringsselskapet Stepstone på børsen og hentet inn NOK 1,7 milliarder i kapital,  Omtrent samtidig nådde Nasdaq-børsen all time high og begynte nedturen i et langdrygt krakk. Stepstone-gründernes bindingstid var et halvt år. Straks bindingstiden var ute, solgte den mest profilerte gründeren seg ut. 

Bø!

Et svenskinitiert, britisk nettselskap som kalte seg Boo.com brukte opp 188 millioner dollar på seks måneder. De skulle selge over nettet den store hiten på denne tiden – streetwear. Boo.com utviklet en nettside som var så avansert at brukerne ikke fikk lastet den ned. Klikket du deg inn på siden skulle olabukser og t-skjorter komme svevende mot deg i tredimensjonale bilder, men ingenitng skjedde. Boo.com fikk ikke solgt så mye som en caps.

Et sveitsisk selskap som kalte seg Think tools.com var i utgangspunktet et konsulentbyrå. Selskapet hadde utviklet programmet Think tools suite som skulle være et ledelsesverktøy, et genuint program som skulle hjelpe ledere til å løse beslutningsproblemer. Ulempen var bare at verktøyet ikke  hadde noen løsningsfunksjoner. Den som så gjennom keiserens nye klær ville finne at think tools suite egentlig var en digital notisblokk.  Samtidig hadde bedriften en markedsverdi på 2,5 milliarder sveitserfranc. Da de gikk på børs i Sveits, ble aksjen priset til 270 Sfr. Da det kom offentligheten for øre at selskapets gründer hadde tette forbindelser til World Economic forum, tok hysteriet over og akjsen steg til 1050 Sfr per stykk.  Snart ble selskapet anklaget for å ha plagiert programvaren. Litt etter kollapset salget og bedriften gikk sakte men sikkert under.

Bare få økonomer hadde is i magen. Magasinet The Economist ba allerede i 1998 den daværende lederen for USAs sentralbank, Alan Greenspan, om å heve renten for å få dotcomboblen til å sprekke. Greenspan lot være.

Det norske tidsskriftet Kapital nr 11 i 1999, sammenlignet prisingen på internettselskaper med tulipanhypen i Holland rundt 1630.


(vil du lese om tulipanhypen? Sjekk denne: Ja, jeg vil lese mer om tulipanhypen på 1600-tallet!

Etter mars 2000 brukte Nasdaq-børsen noen måneder på å falle nærmere tretti prosent. Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Nå kunne mans se fordelene med at teknologiaksjene i New York opererte på egen børs. Det var Nasdaq-børsen som fikk nedturen alene – ikke fondsbørsen NYSE. Denne gleden gjaldt derimot ikke for Oslo børs.

Den norske børsen er i hovedsak en råvarebørs. Omsetning er knyttet til olje, metaller og andre råvarer. Høsten 1998 begynte oljeprisen å falle. Den falt til helt under ti dollar fatet og det var virkelig krise. Den nye interessen for internett ble derfor børsens ”redning”. Når meglerhusene lanserte prospekter kunne enkelte av dem prise en IT-konsulent i en bedrift til NOK 20 000 000 per hode (!) Investorene bet på. Det ble satset på framtidig inntjening. Men krakket kom også til Oslo. I mars 2003 var indeksen tilbake på 1996-nivå.

Til forskjell fra andre land i verden har Norge penger på bok. Oljeproduksjonen gjør Norge til et rikt land selv om industrien er bygget ned. Det norske oljefondet spekulerer i aksjer for å øke potten som skal betale framtidige spekulasjoner. I land der folk har penger, er aksjesparing alltid et alternativ til pengesparing. Etter krisen i 2003 kom Oslo børs kjapt på bena igjen.


Det er alltid lett å være etterpåklok. Men det er allikevel et tankekors, at analytikere som Roach, i videoen under, ikke får gehør før boblen er sprukket og krisen er et faktum. Den samme diskusjonen gikk også på vårparten 2008, før det smalt. Feil. Den har gått hver gang. Like før det smeller.